«Bare den radikale skepsis, det moralske kaos, kan gi en basis for det ubetingede, for den hellige terror som tiden har bruk for.»
Thomas Mann er nok for mange av apeskalikkedrepeape's lesere best kjent som mannen bak Døden i Venedig, en bok som har blitt beskylt for å gjøre 'pederasti aksebtabelt for den kultiverte middelklasse'. Det er selvfølgelig en heroisk dåd i seg selv: men kunstnerisk sett er denne lidelsesfulle selvransakelse neppe Manns mest skinnende stordåd.
I 1929 fikk Thomas Mann nobelprisen, i all hovedsak, for Trollfjellet – Der Zauberberg – fra 1924. (The Magic Mountain på engelsk). Som de fleste av de fryktede kanoniske verker, litteraturens klassikere, er Trollfjellet overraskende lettlest; og selv om romaneposet kanskje ikke er anbefalelsesverdig for nybegynneren, kan jeg heller ikke se at Trollfjellet ikke skulle være en underholdende bok for en oppvakt 14åring om hun nu bare hadde den minste snev av interesse for den vimsete helten Hans Castorp mange filosofiske spørsmål om kjærligheten, forelskelsen, vennskapet, livet, døden, æren og hva enn man nu skulle ha gjort med sin tilmålte tid.
Vår helt, en ung ingeniør med renteinntekter nok til et nøysomt liv reiser til et lungesanatorium i de sveitsiske alper for der å besøke sin fetter. Det er som han langsomt blir forhekset av stedet, og slik mister kontakten med både familie og liv «der nede» og muligens også tiden selv i en av litteraturhistoriens slueste tankefeller. Han lever, rent midlertidig, i mange år, sitt liv på sanatoriet hvor han mediterer, spiser, drikker, elsker, lever. Han ender i lange filosofiske diskusjoner med en noen ganger Nietzche-lignende italiensk revolusjonær republikans pedagog; og senere også med det som sannsynligvis må være Djevelen i form av en kverulantisk frafallen jesuitt. Den revolusjonære forsøker stadig vekke unge Castorps interesse for hendelser på kontinentet og livet i lavlandet; men til ingen nytte. Castorp røker sine sigarer og tenker sine dypsindigheter til det er for sent og forbi. Eller er det det?
Romanens ledemotif er tiden selv; og som et fortellerteknisk element synes forfatteren å bestrebe seg på å fjerne enhver følelse av fremgang, i en historie, som kun, beveger seg, rykkvis. På tross av at teksten er lettlest er det lett å falle av de mange filosofiske betrakninger og dialoger, og således kan man ikke påregne særlig mange timers lesning per dag. Selv har jeg brukt 4 måneder på lesningen; dels for riktig nyte romanens trege komposisjon, dels grunnet mine intellektuelle begrensninger og den effekt disse må ha på min lesehastighet.
I første bind av den utmerkede «Fremmede digtere i det 20. århundre» utgitt i 1967 på G*E*C GADS FORLAG skriver Niels Barfoed i sin gode artikkel om Thomas Mann innledningsvis om et aulaforedrag med Thomas Mann i København han hadde vært så heldig å overvære (slik knytter han den mytiske Mann til virkeligheten – han har sett mannen i levende livet!). Barfoed skriver videre at Mann, riktignok i et annet foredrag, forteller følgende om om sitt barndomsmøte med Keiser Wilhelm den første (født i 1792):
«Han var allerede fygtelig gammel som han kom til syne dér i Wagon-døren, uniformskasketten var sunket ned over hovedet på ham, kinskjægget var isgråt, fingerenderne på hans handsker hang løst ud over fingrene, når han skælvende førte hånden til kasketskyggen, og tæt bag ham stod – vagtsomt og ligesom parat til at gribe – hans livlæge... Under nye hurraråb bortførte toget den høje gennemrejsende, og vi havde set historie.»
Jeg er født i 1976 og jeg husker den gamle tid. Men jeg er født inn i den samme nye tid som mine yngre kusiner og fettere; en tid hvor datamaskinen gir løfter om noe annet og kommunikasjonsteknologi fjerner den hindringen dimensjonen rom har vært oss mennesker i mellom. Født inn i en tid full av frykt og død og endegangstegn; født inn i en tid mine eldre aldri helt kan forstå rekkevidden av – for nu er menneskeheten samlet, og nu får det briste eller bære.
Likeledes skriver Thomas Mann med røtter i en forgangen tid i en verden som har blitt for stor for herskernes barbari; en sivilisasjon for langt fremskreden til å trekke seg tilbake fra det bunnløse mørket den i sin nysgjerrighet skuer inn i. Som oss lever han i en tid som ikke kan tillate tilbaketog til det som var, på tross av at det som kommer truer med skarpe tenner, øyne av ild og morderiske vanvidd i skumringshimmelen foran oss.
- Mats Hanssen (søn, november 30, 2008 18:14:17)
