Sunday, May 24, 2009

St Thomas


 

Mysterious Walks er ett av et fåtall album jeg har kjøpt 3 ganger. Første gangen var et rent impulskjøp i 2001; jeg bodde i en leilighet i Gamlebyen (Oslo) med en gal (men hot) dame, jobbet som kokk og rykket stadig frem i soningskøen. To fly hadde noen dager i forveien knust tvillingtårnene, og jeg stakk innom platesjappa på Grønnland T-banestasjon, mest for å se, og så var Mysterious Walks som Arbeiderbladet ikke hadde klart å la være å skrive mykje fiint om på salg, så den kjøpte jeg.

Hvorfor digge et album hvis musikk teknisk sett sannsynligvis ligger litt under nivået til et gjennomsnittlig musikklinjeband på en hvilken som helst norsk videregående skole? Et album hvis tekster sjeldent, og kun ute av sammenheng, holder mål og et musikkverk man ihvertfall ikke kan siflyter på sine mange gode melodier?

"The music that I make needs to be heard
Because it's the only thing that I do
"
Lullaby from a Wannabe, St. Thomas

Jeg har alltid hatt sansen for en litt dirty low-fi sound. Jeg vokste opp med mammas New Orleans-orienterte jazzplatesamling; shit som senere ble utgitt i samleplater som The birth of Acid Jazz og The Rebirth of Cool. Og selv om St. Thomas hadde en jævla dirty og low-fi sound, var det ikke dette som gjorde ham til et geni, men det faktum at han greier fange den gode feelingen av depresjon og angst.

- Mats Hanssen (tor, november 27, 2008 14:53:47)

No comments:

Post a Comment